Drømmere & Drankere blei starta i 1989 for å gi form på drammenseren Dag
Tuftes egne, og oversatte, låter. Ideen var slett ikke Tuftes som på denne tida
hadde særs lav sjøltillit (overgangen fra 80- til 90-tallet var vanskelig for
mange (rockanalytiker Kåre Fenheim mener det var mangel på ambisjoner, og
ikke sviktende sjøltillit, eller tvilsomme frisyre, som holdt Tufte tilbake
dengang)).

Gammeldanstrekkspiller og bluestrommis Jan Einar Kjennerud fra Hof i Vestfold
var mannen som ga låtene form (på et vis), og det ble ruftsete
country-musikk. Kjennerud tok med seg gammeldanstrekkspillet og den proffe
bassisten Baller'n fra bluesbandet han spilte i, mens Tufte (mandolin og gitar)
trakk med seg sin kjæreste, Solveig Jacobsen (fele) og hennes ex-mann Steinar
Fonn (gitar).

Allerede fra første øyeblikk var Drømmere & Drankere et
sammensurium av ulike grupper: 1. De som kunne, 2. De som ville, men
ikke kunne, og 3. De som ikke helt skjønte hva som foregikk. Grensen mellom de
tre gruppene var svært utflytende, og de tre siste personene tilhørte i
hvert fall de to siste gruppene og slett ikke den første.

Baller'n som på tross av det korte navnet kunne mistenkes for å være en
landsbyidiot, viste seg å være det motsatte. Han trakk seg etter kort tid, da
han oppdaget at sjøl om Tuftes tekster var morsomme ville denne gjengen aldri
klare å svinge sammen. (Fenheim hevder at dette var et typisk utslag av rural
tankegang, da Tuftes flørt med landsbygda aldri klarer skjule hans urbane
identitet)

Bandet hadde dog et par vellykkede konserter i Eidsfoss, Hof, og Kjell
Kjellsberg, Hof, kom inn på kontrabass. Da Fonn var overbevist om at
Kjellsberg var en landsbyidiot (egentlig hadde han bare litt dårlig husk), trakk
Fonn seg og inn kom Geir Winje fra Andebu, Vestfold, på gitar.

Etterhvert fant også Drømmere & Drankeres egen stifter, trekkspiller
Kjennerud, ut at det var bortkastet tid og forvant tilbake til gammeldansen og
bluestrommene.

I 1993 kom Morten Haugen fra Tranby, Lier, med i bandet - med enrader,
tinnfløyter og slidegitar ble det et musikalsk løft. Og, når sant skal sies,
fikk Haugen liten hjelp fra de andre til å gjennomføre løftet. Tufte var
svært skeptisk til å utvide en så perfekt kvartett og fortsatte sin hemningsløse
hamring på sin ustemte mandolin i håp om å overdøve Haugens triller.

Med Haugen på laget var Drømmere & Drankere blitt så gode at de blei
invitert til å spille på Norwegian Wood festivalen i 1994. De gjorde da en
vellykket konsert på første N.W.-kvelden på Klokkerboden på Bærums Verk.

Da Kjellsberg fant ut at reportoaret, som fra starten hadde bestått av Tuftes
låter og et uforståelig knippe coverlåter (fra Manfred Mann til Slade og Van
Morrison) blei for mye å huske på, kom Arne Ragnvald Bye fra Holmestrand inn på
elbass og bedre hukommelse.

Neste år valgte Drømmere & Drankere  (som nå hadde fått en solid
forsterkning med Bye på laget) å takke nei til å åpne Norwgian
Wood-festivalen. Det er bare en av mange "kloke" avgjørelser i Drømmere &
Drankeres historie. Denne utgaven av bandet gjorde likefullt en håndfull
suksessfulle, dog svært sporadiske, jobber både i Vestfold, Drammen og
på Grünerløkka, Oslo, (hvor Tufte og Jacobsen hadde stiftet felles bo).

Så ble Drømmere & Drankere oppløst. Årsakene til splittelsen er veldig
uklar. Det er likevel på det rene at den ikke skyldes personkonflikter. Noen
bandmedlemmer mener å huske at den skyldes en dårlig planlagt utvidelse av
Haugens kvinnekollektiv. Andre (Jacobsen) hevder at Jacobsen var dritt lei av å
drite seg ut med dårlig felespill. Bye søkte mot mer lønnsom prostitusjon, og
valgte å gå inn i politikken. Tufte påstår at han var lei av å slåss mot
arrangører som aldri klarte å gi klare svar.

Det eneste som står klart fra denne noe forvirrende perioden er at Winje
svært gjerne hadde fortsatt rock'n'roll-karriæren, mens resten av heltene var
trette (om vi må få prøve et lite Louis Masterson sitat). Den dag i dag
påstår Winje at hans erfaringer fra Drømmere & Drankere ikke har noe med
hans postmodernistiske bøker om religion å gjøre. (Kåre Fenheim er svært
uenig og hevder at Winje forsøker med sine skriverier å gjøre religionen om til
en rockescene.)

Tufte var dog ikke trøttere enn at han så sitt snitt til å prøve på nytt da
en ung kollega, Knut A. Nygaard, Grünerløkka, gjerne ville spille gitar med
noen. Tufte foreslo seg selv, og hvorfor ikke like gjerne hans egne låter?
Nygaard med sin velutviklede dårlige humoristiske sans og nært forestående
skillsmisse fant Tuftes damesutring og hyllester til rusen forlokkende, sjøl om
låtene gikk litt for sakte for hans smak.

Dermed gjenoppsto Drømmere & Drankere sommeren år 2000 som duo. En
proff manager (trolig fordi Trond Granlund nå hadde spilt inn et par av Tuftes
låter på sin siste skive og brukte Tufte som gjesteartist på konserter hvor det
ikke var så nøye åssen det låt) sendte Tufte og Nygaard ut på turne. Det
resulterte i at publikum bød på juling og arrangører ga dem
sparken. De blei kjeppjaga fra Ulefoss, Holmestrand og Drammen. (Kanskje
han ikke var så proff likevel, manageren.)

- Som regel blir folk i distriktene forbanna på oss fordi vi ikke spiller
Creedence-låter eller blues. I Oslo, hvor folk alltid forventer det verste, har
det derimot gått bra hver eneste gang. Man må stille med et åpent sinn for å
kunne nyte Drømmere & Drankere, og det skader vel ikke med en øl eller to
heller, sa låtskriver og sanger Tufte i et intervju med seg selv på den tiden.
(Fenheim påpeker at det er på denne tiden Tuftes ego nå blåser seg opp i enorme
proposjoner. Kun Bob Dylan hadde tidligere skrevet sine egne intervjuer (i
Playboy 1966). Tuftes forblei heldigvis upublisert.)

De neste årene holdt Drømmere & Drankere seg til jobber på fancy
Grunerløkka hvor publikum aldri tok sjansen på å avvise noe som kunne vise seg
å bli "in" seinere. Derfor utnevnte også bandet seg selv til et kultband.
For selv på Grünerløkka var det få som møtte opp for å bivåne herrene.

Morten Haugen kom etterhvert ut av sitt selvpålagte søilibat i
kvinnekollektivet og utvidet sporadisk duoen. På tampen av år 2003 da han
var godt inne i folden igjen, dro han med seg kameraten Hans-Martin Fisknæs fra
Tranby inn i Drømmere & Drankere. Fisknæs bidro med det friskeste
elbass-spillet bandet noensinne har hatt ( Kjellsberg på kontrabass var nok
friskere, men sjeldent i samme dur som resten av musikantene).

Etter å ha gjort tre gode jobber, hvorav to på Tranby Pub, og en på kultbaren
Mir på Grünerløkka i løpet av vinteren 2003/4, fikk bandet sin første
trommeslager, Dag Inge Bruflot fra Tranby, Lier, våren 2005. Han hadde sine
egne planer for Drømmere & Drankere!

Og resten er historie....

(forts. følg.)